Ny taktekking

Taket kalles gjerne for «husets femte fasade» og har stor betydning for hvordan huset oppleves visuelt. Selv om taket ikke er så synlig fra bakken, betyr det like mye for helhetsinntrykket som husets fire vegger.

Å bytte tak er en engangsinvestering som er rimeligere enn mange andre investeringer i boligen, som bad eller kjøkken. Et nytt tak er ikke så motepreget, og blir ikke gammeldags. Et nytt tak gjør huset ditt penere, og øker verdien på huset. Å legge om taket kan således være smart på flere måter.

Hva det koster å legge nytt tak, kommer an på hvilken tilstand det nåværende taket er i, og hva slags materialer og tilbehør du velger, som for eksempel:

• Typetekking (teglstein, betongstein, plater, shingel og annet.
• Takrenner og nedløp
• Snøfanger
• Takstige(påbudt)
• Feieplattform(påbudt

Vær klar over at hovedtekking utføres etter to prinsipper:

1. Luftet tekking som «heves» over undertaket på sløyfer og lekter (for eksempel takstein).

2. Ikke-luftet tekking, som legges direkte på undertaket (for eksempel shingel).

Det er naturligvis en forutsetning for alle tekkinger at undertaket er i orden før ny tekking legges.

Nytt undertak

Som sikring skal det i de aller fleste tilfeller legges tett undertak. På slette takbord eller plater legges underlagsbelegg («papp») direkte. Men det er viktig at du fjerner alle utstikkende spiker, trefliser og annet som kan gi hull i belegget. Vær imidlertid klar over at slikt belegg er damptett, og isolasjonen må aldri legges tett oppunder, det må alltid være en minst 5 cm høy luftespalte.

Er det gammelt sutak (under- og overliggere), eller taket ellers ikke er jevnt, er det en bedre løsning å legge spesielle, dampåpne (diffusjonsåpne) plater som kombinert undertak og vindsperre. Det er viktig med dampåpne plater, men da kan også isolasjonen under legges tett oppunder. Betingelsen er at det brukes opplektet tekking, og at lektingen utføres av grove materialer, slik at all lufting tas mellom undertakplatene og hovedtekkingen.

Betongtakstein

Støpte betongstein er målnøyaktige, gjennomfargete og billige, og i mange tilfeller det aller billigste tekkematerialet du kan legge, selv om du regner inn sløyfer og lekter. Stein er forholdsvis enkelt å legge, men det må lektes opp med sløyfer fra takfot til møne, og med bærelekter på tvers. Ru stein er god og sikker å gå på, og den tåler mye tråkk.

betongstein leveres i mange varianter, enkeltkrum og dobbeltkrum, og all stein er gjennomfarget (mange farger). God betongstein kan legges om igjen flere ganger.

Vær imidlertid oppmerksom på:

• Tekkingen er tung, ca. 45–50 kilo pr. m2. Har det vært lettere tekking til nå, må taket beregnes, slik at du er sikker på at de tåler belastningen.
• Takhellingen må være minst 15 grader.
• Lekteavstanden kan justeres i høyden slik at fordelingen «går opp».

Tegltakstein

Tegl er en av de eldste tekkingene vi kjenner til, alt for 2000 år siden ble tegl brukt i middelhavslandene, og fortsatt har vi tegltak fra 1700-tallet på Akershus festning og på enkelte sørlandshus.

Tegl produseres av leire som brennes, og steinen er ikke fullt så målnøyaktig som betongstein. Den leveres i svært mange varianter, i flere farger, og i to hovedutgaver: uglassert og glassert, med den glasserte som den dyreste. Det kreves litt «flottere» arkitektur og bygningsstørrelse for å legge glassert stein, mens uglassert er egnet til nær sagt det aller meste. Den kan også legges om igjen flere ganger.

Før du legger Teglstein på taket bør du være oppmerksom på:

• Teglstein er nesten like tung som betongstein, og taket må eventuelt beregnes om ny stein er tyngre enn gammel tekking.
• Takhellingen bør helst være 22 grader, men 18 grader er greit i værstille områder.
• Lekteavstanden er gitt, siste rad ved mønet må derfor tilpasses ved skjæring.

Skifer

Skifertekking er noe vi, dels misvisende, ser på som «urnorsk», og er kjent fra 1300-tallet. Skifer er et nesten uslitelig materiale som kan ligge i flere hundre år, og det er undertaket som må skiftes lenge før skiferen, som for mange andre tekkinger.

Prisen kan virke høy, men tar du levetiden i betraktning, blir den likevel lav. Det er tre hovedformer av tilpasset skifer: Rektangel, lappskifer og ruteskifer, ved siden av såkalte villheller.

Tilformet skifer har hakk eller hull for å festes med spesielle skiferspiker, og skiferen kan legges om igjen flere ganger.

• Den tynneste skiferen har en tykkelse på 6–10 mm, og veier ca. 50 kilo pr. m2. Tykkere skifer går opp til 100 kilo, mens villskifer er helt oppe i 150 kilo pr. m2. Taket må derfor beregnes hvis det ikke har vært tilsvarende tung tekking tidligere.
• Takhellingen bør helst være 22 grader.
• Lekteavstanden kan tilpasses en smule, slik at taket kan deles opp i høyden.

Platetak

Det er stort sett plater i stål og aluminium som brukes. Metallplatene er ca. 0,5 mm tykke, og er lakkert eller er bestrødd med skiferkorning på en asfaltbunn. Platene kan leveres i inntil 7 meters, skreddersydd høyde, men de vanligste høydene er mellom 1,4 og 3,3 meter. Småplater kan i størrelse nærmest sammenlignes med shingelplater, og dekker én «taksteinsrad» i ca. 1 meters bredde.

Platene monteres på sløyfer og lekter, og skal helst skrus fordi spiker har lettere for å bli pumpet opp igjen. Vekten er kun 4,5–6,7 kilo pr. m2.

Aluminiumsplatene er belagt med et oksidlag, og siden aluminium korroderer mindre enn stål, er aluminium best egnet i fuktig kystklima, mens stål utmerker seg i innlandet og i fjellet. Platetak kan vanskelig brukes om igjen hvis det må skiftes helt eller delvis.

• Minste takfall er 10 grader for korrugerte (kantbølgete) plater, 15 grader for «taksteinplater». I værstille strøk kan enkelte plater legges ned til 6 grader.
• Unngå knirk og kneppelyder ved å legge takpappstrimler på lektene.
• Må gås på med forsiktighet (trå i bølgebunnen over lektene), bulker kan ikke rettes opp igjen.
• Kan legges på alle tak, men er historisk sett ikke noe restaureringsmateriale for gamle bygninger, og er for lett for tømmerhytter, som trenger fysisk tyngde.

Torv

Torv og never er antakelig den eldste tekkingen vi kjenner. Det er neveren under som er den egentlige tekkingen, torven er tyngden som holder neveren på plass. Nå er neveren skiftet ut med knastepapp eller spesielle membraner.

I gamle dager ble torva stukket på egnet sted nær byggeplassen og fraktet med hest eller menneskekraft til stedet hvor den skulle brukes. Vanligvis ble det lagt to lag torv på taket; det underste med vekstsiden ned og det øvre med vekstsiden opp. Da var taket «ferdig beplantet», og man slapp å så. I dag legges det vanligvis bare ett tykt lag om du ønsker å stikke og legge egen torv.

Om du ikke henter torv fra egen tomt eller annet avtalt sted, kan du kjøpe den mer eller mindre ferdig i form av tilsådde kassetter, blokker eller sekker som stables tett inntil hverandre. Noen velger også å dekke taket med stampet jord som legges med hjelp av traktor aller transportbånd.

De fleste vil ha torva så lik omgivelsene som mulig, og det vil derfor lønne seg å raspe av frø fra planter på tomta og strø dette utover det lagte taket, om det er ferdigsådd aldri så mye. Hvis du velger å så det med kjøpt frø, må du sørge for å få en blanding som er klimatilpasset. Etter to–tre år vil vanligvis lokale gressorter og planter utkonkurrere de du har sådd, om du ikke er veldig flink til å kalke, gjødsle og vanne.

Det kan være lurt å sørge for en eller annen form for vanning, helst en permanent undervanning med perforert vannledning lagt dypt i torven. Dette er mest viktig på tak med «ferdigtorv», som sjelden holder så godt på fuktigheten som tykke naturtorver.

Det er to måter å bygge opp torvtaket på:

1. Legg først et underlag av minimum 18 mm takbord, deretter underlagsbelegg, knasteplate og torv. Denne løsningen krever helst 10 cm lufting mellom isolasjon og takbord. Torvtykkelsen bør være minst 15 cm.

2. Torvtak kan også legges som varmt tak. På takbordene, som ikke må isoleres fra undersiden, legges underlagsbelegg (papp) og knasteplate. Deretter 15 cm torvtakplate (trykkfast isolasjon), og så 15 cm torv i form av plater, sekker eller stukket torv. Ved takfoten kan det være greit nok med 10 cm markplate, slik at torva kan rundes av.

NB: I dag har mange valgt å skifte ut underlagsbelegg (papp) og knasteplate (vortepapp) med en solid, helsveiset membran som leveres i flere versjoner. Den gir et garantert vanntett belegg under torva, men faller mer kostbar enn den «gamle løsningen».

Tretak

Også taktekking med tre er en gammel metode, iallfall over 1000 år, og den har ikke forandret seg noe særlig. Fortsatt får du tretekking som spon eller treshingel, kraftig og markert tekking slik det er på våre stavkirker. Det brukes treslag som gran, furu og osp. Tidligere også eik. En annen og rimeligere løsning er å bruke flis, dvs. 5–10 mm tykke «shingels» som er kløvet direkte av kubbene. Men det vanligste er nok likevel bord i hele takets høyde, dvs. fra takfot til møne. Her brukes det i dag stort sett impregnert furu eller sibirsk lerk.

Tretekking krever litt spesiell arkitektur, men kan i utgangspunktet benyttes på alle slags bygninger, særlig bordtekte. Den lave vekten er et godt argument. Flis utpreger seg kanskje på litt underordnete bygninger, spon på hovedhusene.

Shingel

Det er lett å tilpasse takshingel til både fargevalg og arkitektur om man planlegger godt, gjerne i samarbeid med arkitekt og/ eller fargekonsulent.

Shingel kan legges på takvinkler helt ned til 15°, men mellom 15 og 18° må det benyttes underlagsbelegg, for eksempel Isola Isoglass med glidesjikt eller Isola Isokraft.

Ved legging av takshingel skal taket være luftet ved raft og gavl eller i møne, slik at taket er kaldt for å unngå snøsmelting og isdannelse på selve takflaten.

For at shingeltungene skal klebe godt, anbefales det bruk av varmepistol som yter minimum 2000 W eller Isola fugemasse i spesielt værharde strøk eller når temperaturen er under + 5° C. Etter at taket er lagt eller reparert, bør nedklebingen kontrolleres nøye.

Det er lett å utbedre gamle papp- eller shingeltak ved å legge ny shingel oppå det gamle belegget. Siden Shingel leveres i en rekke fargevarianter, er det greit å tilpasse taket den fargen huset har. Hvis du skal legge ny shingel på gammelt papp- eller shingeltak, skal vinkelen være minst 19° for å gi skikkelig avrenning.

Når du skifter eller legger ny Shingel på eksisterende tak, bør du også vurdere å skifte gamle beslag og takrenner, samtidig som du sjekker at ikke undertaket har fukt- eller soppskader.

Tekking med Shingel er kanskje det som benyttes mest på hytter, garasjer og mindre tilbygg. Det er svært selvbyggervennlig, lett i vekt, og dermed enkelt å transportere. Hver pakke (ca. 4 m2) er enkel å ta under armen.

Shingel er et belegg av glassfilt, belagt med asfalt på begge sider. Under er det en plastfolie som hindrer nedklebing til undertaket. Oversiden er dekket av skarpe steinkorn. Denne glassfilten brenner ikke og vil heller ikke spre ild fordi det ikke er luft mellom undertak og belegg.

Shingel bør helst legges i varmt vær. Da mykner belegget, og kleber bedre, mens det blir stivt og litt uhåndterlig i kuldegrader. I sterk sol bør du ikke arbeide på shingeltak fordi den blir veldig myk og kan skades når du trår på den.

Shingel kan vanligvis legges direkte på gammel shingel av samme type, men da må takfallet være over 17°, ellers må den gamle Shingel fjernes. Legg aldri mer enn ett lag ny shingel på gammel.

Shingel finnes i flere former og hver remse (ca. 1 m) består av 3–4 tunger, som skal stiftes i overkant til taket. Neste tungerad over legges forskjøvet, slik at spikerhodet dekkes.

Shingel leveres i en rekke fargevarianter med tilhørende utstyr som takstiger, snøfangere, takventiler, ventilasjonshetter, møneprofiler og annet i matchende farge og struktur.

Når du skal legge Shingel, trenger du ikke mye verktøy, kun en hammer, en skarp papp/linoleumskniv og pappstift. I tillegg anbefales en krittsnor, slik du lett trekker opp linjene for legging av shingelremsene.

Belegg

Belegg, eller det som tidligere ble kalt takpapp, består av samme materiale som shingel: Asfaltbelagt glass/polyesterfilt. Belegget leveres på ruller på 1 x 7 meter, og finnes i flere varianter og i flere farger. Det enkleste og greieste for selvbyggeren er en type med selvklebende kanter. Rull ut, strekk, stift i sikksakk i asfaltfeltet, og rull neste rull med overlapp tilsvarende asfaltfeltet. Alle tverrskjøter, samt nede ved takfoten, må limes separat.

Tips og råd

Viktig å vite

Ønsker du å skifte tekking, er det tre viktige ting du må tenke på:

1. Du kan ikke gå fra luftet til ikke-luftet tekking uten videre
2. Du kan ikke legge vesentlig tyngre tekking uten å få sjekket takkonstruksjonen.
3. Du bør vurdere om ny tekkingstype harmonerer med huset, både estetisk og historisk.
4. Når tak legges, er det vanlig at kranbilen plasserer steinpallene på taket (over bærevegger).

Lag et rammeverk

Hvis taket har helning på 23° eller mer, bør torva støttes opp av torvholdere, slik at den ikke glir ned. For å slippe å spikre/skru i underlaget kan du lage et rammeverk av lekter som ligger an mot en solid festet torvholder nederst ved takfoten. Det er også lurt å lage et slikt rammeverk om bygningen ligger på et vær- og vindutsatt sted eller om du velger å legge løs jord på taket – selv om taket er flatere enn de anbefalte 23°.

Flere fakta om shingel

• Shingel er i utgangspunktet egnet for de fleste tak, men for lett til å brukes på tømmerbygninger.
• Minste takfall for shingeltak er 15°. På tak under 18°, eller i værharde strøk må det alltid legges underlagsbelegg.
• Siden tekkingen ikke er luftet, er det viktig med et åpent luftesjikt mellom takbord og isolasjon, og med gjennomtrekk i mønet. Helst bør det være kaldt loft under shingeltak.
• Som underlagsbelegg for Isola takshingel anbefales Isola Isokraft.

Fakta om belegg

• Minste takfall for bruk av belegg er 3°.
• Belegg kan brukes på takfall ned til 1,5° hvis du varmer asfaltomleggene (varmluftpistol).
• Som ved bruk av Shingel kreves det lufting mellom takbord og isolasjon.
• Kan legges direkte på gammelt belegg når buler og ujevnheter er skåret bort.

Informasjon

Stålplater med steinkorning

Dette er et godt alternativ til både glatte plater og til takstein. Platene er enkle å montere, også for selvbyggere. De har lav vekt og kan teknisk sett derfor legges på alle tak, bare fallet er tilstrekkelig. Platene har overdekking av steingranulat, noe som gjør at de ser ut som takstein.

• Legges som luftet tekking på sløyfer og lekter.
• Minste takfall for tretekking er 22°.
• Spon og flis kan legges på tak med helning ned til 15°.
• Bord (lerk, kreosot- eller tungmetallfri impregnert furu) må ha korresponderende drensspor.
• Impregnert tekking kan ikke benyttes til oppsamling av regnvann (sisterne).

Torv på taket

• Vekten på torv er mellom ca. 150 kilo pr. m2 (ferdigtorv) til 250 kilo pr. m2 (stukket på stedet). Det må derfor beregnes om takkonstruksjonen tåler dette.
• Takfallet bør helst ikke være over 27°. Ved over 23° helning må det legges inn gressarmering, dvs. torvholdstokker som er fordelt på taket.
• Torv er fornuftig på tømmerbygninger, fordi det presser stokkene sammen og holder lafteverket tett.

Se vårt utvalg av tak her